Også her er det første spørsmålet hva inkludering i arbeidslivet egentlig betyr. Først og fremst betyr det at alle mennesker, også mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal ha like muligheter på arbeidsmarkedet. Dette handler også om arbeidsgivernes holdninger til de ansatte. Ofte handler det om frykten for at en person med nedsatt funksjonsevne ikke er like dyktig som en uten. I mange tilfeller er dette basert på en viss mangel på kunnskap om det faktiske omfanget av funksjonsnedsettelsen og også om personens evne til å kompensere. Dette fører ofte til en undervurdering av kapasiteten til personer med nedsatt funksjonsevne.
Enhver begrensning medfører selvsagt også konkrete ulemper. For å sikre like muligheter må det likevel skapes strukturer på arbeidsplassen som gjør det mulig for arbeidstakeren å fylle sin rolle på best mulig måte. I mange tilfeller kan det dreie seg om små justeringer, som i mitt tilfelle et enkelt forstørrelsesglass eller utskrift av dokumenter med større skrift. Hvis det er nødvendig med større tiltak som ombygginger eller innkjøp av kostbare hjelpemidler, kan integreringskontoret kobles inn og dekke hele eller deler av kostnadene.
Og hvorfor er inkludering så viktig?
Også her er det sosiale aspektet i forgrunnen. Et samfunn som har gjort det til sin oppgave å integrere funksjonshemmede, må også gjøre det på arbeidsplassen. For dette er en del av hverdagen og det sosiale livet for oss alle. Den som ikke har mulighet til å utøve en aktivitet innenfor rammen av sin begrensning, er heller ikke integrert.
Et annet positivt aspekt ved inkludering på arbeidsplassen er den psykiske helsen til personer med nedsatt funksjonsevne. Riktignok er det en viktig del av rehabiliteringen at man også må forholde seg til grensene for egen yteevne. Men i det lange løp er det en belastning å støte mot disse grensene gjentatte ganger, noe som kan ha en negativ innvirkning på den enkeltes moral og helse. For å gi et personlig eksempel: Når jeg i mitt arbeid som fysioterapeut må be en pasient om legens diagnose fordi jeg ikke kan tyde diagnosen på resepten, presser jeg hardt mot en grense som kan omgås med et enkelt forstørrelsesglass. I tillegg svekkes pasientens tillit fordi jeg etterlater et dårlig organisert inntrykk. Å skade sitt eget og kanskje hele organisasjonens omdømme på denne og lignende måter kan være en tung belastning som lett kan unngås gjennom inkluderende arbeid.
Til slutt, det økonomiske spørsmålet sett fra statens synspunkt. Ikke sett fra arbeidsgivers ståsted, fordi arbeidsgiveren kan få refundert de fleste kostnadene som følger av inkludering. Uten inkludering er det ikke sikkert at en funksjonshemmet person har en sjanse på det primære arbeidsmarkedet. I stedet er alternativene egnede verksteder eller direkte pensjon. Begge deler representerer en permanent økonomisk byrde for staten og dermed for skattebetalerne.
På den annen side er eventuell omskolering også kostnadskrevende, avhengig av restriksjoner og jobbutforming. Deretter går imidlertid regnestykket raskt opp, for gjennom inkludering blir alle et fungerende tannhjul i vårt økonomiske maskineri, tjener penger, betaler skatt og bruker pengene de har tjent selv, slik at de kommer tilbake i kretsløpet. En vinn-vinn-situasjon for alle.
