Den bærbare datamaskinen starter opp. Jeg vil gi kjæresten min favorittskoene hennes i bursdagsgave, men dessverre er de utsolgt i butikkene. Heldigvis vet jeg utenat hvor nettleserikonet er. Jeg trenger bare å peke på det med musepekeren. Men hvor er det egentlig? Jeg beveger musen, og se, noe beveger seg i høyre kant av skjermen. En stor, feit, gul musepeker. Men så snart jeg ser etter, er den forsvunnet. Er det rart? Nei, egentlig ikke, for midt i synsfeltet mitt er det et hull, en blind flekk. Så jeg vrir litt på musen igjen og myser litt mot det gule omrisset av musepekeren. Sikt godt og sakte nærmer den seg nettlesersymbolet. På tredje forsøk gjør et veltimet dobbeltklikk susen. Det første hinderet er passert. Internett er nådd. Fra nå av gjentar dette dramaet seg for hvert eneste museklikk, og derfor skal jeg ikke gå nærmere inn på det nå.
Ok, nettleserens søkefelt er lett å finne. Skriv inn modell og skostørrelse, og så er du i gang. Det er nok tilbud, så jeg ser på noen få. Jeg zoomer inn med Ctrl og mushjulet. Jeg kryper bokstavelig talt inn i skjermen med ansiktet mitt. Utenfra ser jeg ut som Ringeren i Notre Dame, så det er bare et tidsspørsmål før ryggen sier ifra, for i denne posisjonen blir jeg sittende til oppgaven er fullført. Jeg ser bilder, priser og lenker til nettsider. Det er definitivt sko å se. Modellen er også riktig, tror jeg, bare at jeg må ta en liten sjanse på fargen. Det kan være svart og hvitt, eller en annen kombinasjon av en mørk og en lys farge. Jeg klarer ikke å se det helt nøyaktig. Nøyaktig hvilken butikk som selger skoen, vet jeg heller ikke. Den blå fargen på lenken står ikke i kontrast til den lyse bakgrunnen.
Prisene er i hvert fall lette å se, så jeg velger bare den billigste prisen. Når jeg så ser på nettsiden, får jeg en følelse av at noen kanskje ikke vil at alle skal kunne lese alt. Noe av bakgrunnen er hvit, noe som er standard. Men så er det grå og beige, med fine grå eller kanskje svarte bokstaver i en estimert skriftstørrelse på 10. Jeg må zoome inn slik at bare to eller tre ord får plass på skjermen for at jeg i det hele tatt skal kunne se noe. Det har noe av et skjult objekt-spillå vandre rundt på skjermen for å se alle alternativene og all informasjonen.
Etter et drøyt kvarter tok jeg en nærmere titt på hele siden, og forhåpentligvis var alt satt opp riktig. Så gikk jeg til handlekurven. Den er forresten veldig lett å finne, stor og svart midt i det lyse. Heldigvis ligger selve handlekurven alltid øverst til høyre, ellers ville det evige søket begynt på nytt. Det er nakken min veldig glad for. Det er ikke noe problem å fylle ut ordredataene, for tabulatortasten sentrerer alltid det aktuelle feltet som skal fylles ut.
Bare ett siste, dessverre veldig stort hinder gjenstår ofte. Captchaen som skal finne ut om jeg er en robot. Jeg har alltid trodd at jeg var av kjøtt og blod, men likevel mislykkes jeg stadig med de uleselige tallene og bokstavene. Hvis det ikke fungerer på tjuende forsøk, ber jeg kanskje noen om hjelp. Men så gjør jeg det faktisk. Nå skal jeg få fysioterapi for nakke og rygg.
